av Vakna  februar 15, 2010 at 6:58 pm (1)

Takk for sist!

Jeg skulle så gjerne skrevet nye innlegg, har så mye jeg skulle delt, men jeg gir opp før jeg har prøvd.

Mvh Vakna

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (0)

Jesus lovpriser Guds frelsesvei

av Vakna  februar 7, 2009 at 10:11 pm (1) Stikkord:, , , , , , , ,

I samme stund frydet Jesus Seg i Ånden og sa:

“Jeg takker deg, Far, Herre over himmel og jord,
for at Du har skjult dette for de vise og kloke
og har åpenbart det for umyndige.
Slik er det, Far,
for dette var velbehagelig for Deg.

Alle ting er overgitt Meg av Min Far,
og ingen vet Hvem Sønnen er, uten Faderen,
og Hvem Faderen er, uten Sønnen,
og den som Sønnen vil åpenbare Ham for.”

Da Han var alene med disiplene,
vendte Han Seg til dem og sa:

“Salige er de øyne som ser det dere ser.
For Jeg sier dere at mange profeter og konger har ønsket å se det dere ser,
og har ikke fått se det,
og høre det dere hører,
men ikke fått høre det.”

Lukas 10,21-24

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (13)

Historier for barn-12

av Vakna  februar 5, 2009 at 11:06 pm (1) Stikkord:, , , , , , , ,

MORMORS PIANO.

Noe av det gildeste Ruth visste var å være hos mormor. Hun hadde det alltid så morsomt der. Mormor var alltid så vennlig og hyggelig mot henne. Hun fortalte beretninger for henne og hun sydde dukkeklær. Og selvsagt fikk hun mye god mat der. Hver onsdag kveld måtte Ruth legge seg tidlig, for da skulle mormor gå på bønnemøte hos familien Karlsen på den andre kanten av byen. Med unntak av sykdom og fryktelig stygt vær hadde ikke mormor forsømt et eneste møte på over 20 år. Og selv om hun nå begynte å bli litt gammel, så var hun fast bestemt på å gå til bønnemøte.

En dag Ruth og mormor satt og pratet sammen,
stilte Ruth et spørsmål som mormor måtte tenke litt over.
“Mormor, hvorfor går du den lange veien helt til Karlsen for å være med på bønnemøte?
Det er da så alt for langt for deg.”
“Min lille venn”, sa mormor. “Jeg tror aldri jeg har tenkt noe nærmere over det. Vi har alle sammen gått til familien Karlsen i årevis, og jeg tror jeg kommer til å fortsette med det så lenge jeg lever.”
“Men, mormor”, fortsatte Ruth, “hvorfor kan dere ikke ha bønnemøte her hos deg? Da behøver du ikke å gå noe sted?
“Det har jeg aldri tenkt på”, sa mormor, og lo. “Men nå vet jeg hvorfor. Du ser jeg har ikke noe piano, og det har de hos Karlsen. Så nå vet du det.”

Men dersom mormor trodde at Ruth var tilfreds med svaret, så tok hun feil.

“Mormor”, sa den lille piken etter en stund. “Hvorfor har du ikke piano?”
“Fordi jeg aldri har hatt bruk for noe. Dersom jeg hadde hatt et, så skulle jeg nok ha spilt.”
“Men, mormor”, sa Ruth. “Du trenger jo virkelig et piano.
Da behøvde du ikke å gå ut og bli kald og våt og du slapp å gå så langt.”
“Ja, jeg vet det, Ruth, men det er en grunn til. Og det er meget viktig. Jeg har ikke råd til å kjøpe noe piano hvor meget jeg enn ville. Jeg tror det er best vi lar tingene være som de er.”
“Men, mormor, kan ikke Jesus gi deg et piano?”
“Jo, selvfølgelig kan Han det”, sa mormor. “Men jeg tror ikke Han vil gjøre det.
For som jeg sa, så har jeg ikke bruk for det”.
“Jo, mormor, du har bruk for et”, sa Ruth. “Jeg vil be Jesus om å sende deg et. Ville det ikke være hyggelig om du hadde et piano og folk kom hit til bønnemøte?”

Mormor lo og sukket.
Hun visste ikke riktig hva hun skulle si.
Ikke for alt i verden ville hun rokke ved Ruths tillit til Jesus.

“Jo, kjære Ruth, vi må legge alt i Guds hånd.”
“Ja”, sa Ruth, “selvfølgelig må vi det. Men jeg vil be Jesus om å sende deg et piano.”

Og det gjorde hun.
Hver eneste morgen og hver eneste kveld sendte hun opp sin lille, merkelige bønn.
“Kjære Jesus, send mormor et piano så hun slipper å gå så langt til bønnemøte”.

Jeg vet ikke akkurat hvor lenge det gikk før svaret kom.
Kanskje to eller tre uker, kanskje en måned.
En kveld da Ruth og mormor satt inne i stuen,
hørte de et fryktelig leven utenfor.
Det var noen menn som ropte til hverandre.

“Ta i nå!”, ropte en.
“Ikke så fort!”, ropte en annen
“Stopp, ta det rolig! Ta det rolig!”

Det hørtes ut som mennene kom opp trappen til ytterdøren.
De kom nærmere og nærmere.
Mormor la håndarbeidet fra seg og så opp.
“Hva kan det være for noe?”, undret hun seg.
“Hvem kan det være som kommer til oss nå?”

“Ikke så fort, ta det forsiktig!”, hørte de en røst si.
“Ta det rolig! Sett det forsiktig ned! Pass på!
Mist ikke taket nå! Forsiktig nå!”

Ruths øyne glitret av spenning.
Hun sprang tvers over gulvet og åpnet døren.

“Mormor! Det er et piano! Det er kanskje ditt piano. Kom så går vi og ser!
Jesus har sendt et piano!”
“Jeg vet ikke hvem som har sendt det”, svarte en av mennene.
“Men her er det. Hvor skal vi sette det?”
“Ta det inn!, ropte Ruth.

Mormor gikk etter og undret seg på hva dette skulle bety.
Med takknemlighet i hjertet så hun på det hele.
Siden fikk de vite at pianoet hadde tilhørt en frue som pleide å være med på bønnemøtene. Nå skulle hun flytte fra byen. Hun visste ikke riktig hva hun skulle gjøre med pianoet, da hun plutselig fikk den tanke at hun skulle sende det til mormor. Nå var det piano i mormors hus.
Hvem som enn hadde sendt det, så var Ruth sikker på at det kom som svar på hennes bønn.
Det trodde mormor også..

Fra Lysglimt*, Arthur S. Maxwell.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (3)

Historier for barn-11

av Vakna  februar 5, 2009 at 6:22 pm (1, døden) Stikkord:, , , , , , , , , ,

BARNEBØNN GJØR UNDERE.

Den lille piken jeg skal fortelle om her, var bare tre år gammel da dette hendte.
Selv en liten tre år gammel pike kan gjøre noe godt.

Monas far var en kjent forretningsmann, ja det var en meget kjent mann.
En dag ble han meget, meget syk. Det ble sendt bud etter to leger.
Tjenerne i det store huset fikk beskjed om å gjøre sitt arbeide så stille og lydløst som de kunne.
Den syke måtte ikke forstyrres.
Ingen utenom sykesøstrene og legene fikk komme inn i sykerommet.
De var meget bestemte på dette punktet.
Pasienten måtte ikke under noen omstendighet forstyrres, sa de.
Dersom han ikke fikk ro og hvile, var det ikke noe håp om å redde livet hans.
Men pasienten fikk ikke sove.
Time etter time kastet han seg fram og tilbake i sengen.

Ettersom dagene gikk ble han dårligere og dårligere,
og til sist sa legene at de ikke kunne gjøre mer for ham.
Det hele var et tidsspørsmål, og familien måtte nok forberede seg på det verste.

Hele denne tiden hadde Mona vært meget spent på hva som foregikk i det mørke rommet.
Hun visste at hennes egen far lå syk der inne,
men hun kunne ikke forstå hvorfor hun ikke kunne få lov å gå inn til ham.
Av og til, når ingen så henne, listet hun seg bort til døren og lyttet, stille som en mus.
Der sto hun helt til en av sykepleierne kom ut.
Da sprang hun sin vei så fort at de ikke rakk å skjenne på henne.

Mona lengtet så etter å få se faren.
Hun følte at han liksom trengte henne, og hun var så fortvilet for at hun ikke fikk lov til å gå inn til ham. En ettermiddag da hun sto bak et hjørne i korridoren og så mot sykerommet, kom sykepleiersken ut og gikk til badet. Hun lot døren stå åpen inn til den syke.
Som et lyn var Mona inne i rommet.
Hun måtte se sin far, og det var i grunnen ikke så rart.
Men da hun fikk se ham, ble hun meget lei seg.
Han så blek og trett ut.

“Stakkars far”, sa hun og strøk forsiktig hånden hans.
“Jeg er så lei meg, far”.
Det ble en liten pause, så sa hun:
“Jeg er så glad i deg”.

Far snudde ansiktet mot henne og forsøkte å smile til henne.
“Jeg er så glad fordi du kom inn til meg”, sa han og forsøkte å stryke henne over håret.
Monas øyne ble fulle av tårer.

Plutselig gikk hun bort til vinduet og så opp mot himmelen.
Stille snakket hun med Jesus.
Akkurat som hun ville ha snakket med en god venn.
Et øyeblikk etter var hun tilbake ved sengen.

“Far”, sa hun.
Det lille ansiktet var meget alvorlig, men til tross for det strålte hun av lykke.
“Jesus sa nettopp til meg at du snart vil bli frisk igjen”.
Faren smilte og lukket øynene.
Da hørte Mona at sykesøsteren kom tilbake.
Men nå tenkte hun ikke på å gjemme seg. Nå var hennes tid kommet.

“Hysj”, sa hun til søster som kom inn med et meget strengt uttrykk i ansiktet.
“Hysj, far sover. Ikke vekk ham.”
Sykesøsteren så på den syke, og til sin forbauselse så hun at Mona hadde rett.
Pasienten hadde endelig fått sove.
Den lille piken hadde utrettet mer enn legene og sykepleierskene hadde vært i stand til.

Den stakkars syke mannen som alle hadde gitt opp håpet for, sov rolig hele natten.
Det hadde ikke hendt på mange uker.
Da han våknet neste morgen, var han meget bedre.
Legene trodde nesten ikke sine egne øyne.
Det gikk nå fremover med ham hver dag.
Etter en tid var han frisk igjen.

Han er nå i fullt arbeid, men blir aldri trett av å fortelle hvordan hans liv ble reddet- ikke av legene,
men av hans egen lille Mona som ba til Jesus for ham..

Fra Lysglimt*, Arthur S. Maxwell.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

Historier for barn-10

av Vakna  februar 5, 2009 at 5:07 pm (1) Stikkord:, , , , , , , , ,

LEIFS MISTAK.

“Mor, kan jeg få lov å gå ned til stranden i dag?”, spurte Leif.
“Alle de andre guttene skal ned dit i dag.”
“Ikke i dag, Leif. Jeg er lei for det, men du vet hvor syk du har vært.
“Ja, jeg vet det. Men nå er jeg frisk igjen.”
“Ikke helt frisk, men dersom du er forsiktig, så er du kanskje helt frisk neste uke.”
“Snille mor, kan jeg ikke få lov til å gå?”, maste Leif.
“Jo, du kunne nok få gå dersom jeg var helt sikker på at du ikke badet”, svarte mor som gjerne ville føye gutten sin så langt som mulig.
“Nei, det skal jeg ikke gjøre”, sa Leif.
“Du behøver ikke å være engstelig. Jeg skal ikke bade før før i neste uke.”
“Ja, på den betingelsen skal du få lov å gå.”
“Takk, mor!”, ropte Leif og styrtet ut av huset og ned til stranden.

Det var høyvann så viken var fylt til bredden.
Solskinnet glitret på de små bølgene.
En gammel seilbåt dro sakte i fortøyningene ved tidevannets bevegelse.
Det var et syn som kunne få hvilket som helst guttehjerte til å banke litt fortere.

“Hurra, nå har vi Leif her igjen!”, ropte en flokk gutter som lå ute i vannet og plasket av hjertens lyst.
“Kom hit, Leif. Det er kjempeflott. Skynd deg å kle av deg.”
“Jeg kan nok ikke bade i dag, dessverre”, svarte Leif.
“Jeg har ikke badebuksen min med meg.”
“Du kan få låne min”, svarte Thor. “Jeg skal opp nå likevel. Jeg har ligget i vannet i hele dag.”
“Jeg kan nok ikke bade likevel”, svarte Leif, “mor sa at jeg fikk ikke lov å bade idag.”
“Åhå, du er en mammadalt”, ropte en av guttene, og straks etter ropte de alle i kor.

Stakkars Leif ble helt blodrød i ansiktet og syntes det var ekkelt.

“Jeg får lov å bade neste uke, men ikke nå”.
“Er du redd?”, var det en som spurte.
“Han kan ikke svømme”, sa en annen.
“Han er redd for at vi skal dukke ham”, sa en tredje.

Leifs gode forsetter begynte å vakle. Når alt kom til alt følte han seg riktig frisk. Hvorfor kunne han ikke ta en rask dukkert? Vannet var helt varmt og fint. Det kunne vel ikke være så farlig med bare noen minutter i sjøen og så opp igjen. Da ville jo guttene i hvert fall forstå at han ikke var redd.
Og mor behøvde jo ikke å få vite noe om det.
Han begynte å kle av seg.

“Hurra!”, ropte guttene. “Hurra for Leif!”

Det tok ikke mange minuttene for Leif å få av seg klærne og å få på seg Thors badebukser.
De var riktignok våte og ekle, men det gjorde ikke noe.

Men da han kom ut i vannet, var det ikke fullt så moro som han hadde tenkt.
Han kjente seg ikke så bra heller.
Og når de andre guttene hadde plasket og skvettet vann på ham en stund, kjente han seg helt utslitt.
Likevel tenkte han at han ville ta en liten svømmetur ut på viken før han gikk opp.
Men han hadde ikke tatt mange tak før han kjente en stikkende smerte i ene foten.
Han hadde fått krampe.

“Hjelp! Hjelp!”, ropte han.

I løpet av noen øyeblikk var guttene rundt ham og fikk slept ham på land.
De masserte og gned bena så han klarte å stå på dem igjen.

“Jeg skulle ikke gått uti”, sa han. “Jeg har vært syk”.
“Hvorfor sa du ikke det?”, spurte Thor. “Vi ville ikke ha ertet deg dersom vi hadde visst det. Nå er det best vi blir med deg hjem.”
“Nei, ikke gjør det”, svarte Leif. Han begynte å bli litt engstelig nå.
“Jeg vil helst gå alene”.

Mor var ute da Leif kom tilbake,
og han listet seg inn bakveien og opp på rommet sitt og krøp til køys.

“Hallo!”, sa mor da hun kom tilbake og gikk opp på rommet hans.
“Ligger du her. Jeg trodde du var nede på stranden og og hadde det moro sammen med de andre guttene.”
“Det har jeg også vært”, svarte Leif, “men jeg følte meg ikke riktig bra og så tenkte jeg det var best å gå hjem og legge seg. Og siden du ikke var hjemme, gikk jeg opp med det samme.”
“Det var trist”, sa mor. “Jeg trodde du var nesten bra nå. La meg kjenne på pannen din.
Det ser nesten ut som om du har feber igjen.”

Mor la hånden på Leifs panne-
og dermed var hemmeligheten oppdaget.

“Leif!”
Leif forsto hva mor mente.
“Leif, håret ditt er vått.”
“Jeg er så lei meg, mor”.
“Hvorfor gjorde du det?”
“Guttene ertet meg og sa jeg var feig dersom jeg ikke badet.”
“Du feig, tror du ikke det var feigere av deg å gi etter for dem?”
“Jo, men jeg trodde ikke at du skulle oppdage det.”
“Men Leif, husker du ikke hva som står i Ordspråket at synden straffer seg selv?”
“Jo, svarte Leif, “og det har den gjort denne gangen også”.
“Det vil den alltid gjøre”, svarte mor.

Selvfølgelig måtte mor hente legen igjen,
og han sa at Leif måtte ligge i seng tre uker til.

Leif gjorde en dum feil.
Men det ga ham i alle fall anledning til å tenke over hva han hadde gjort og til å bestemme seg for å ikke gjøre noe så dumt en gang til..

Fra Lysglimt*, Arthur S. Maxwell

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

Historier for barn- 9

av Vakna  februar 5, 2009 at 3:09 pm (1) Stikkord:, , , , , , , ,

TYVENE.

Henny kom med en veldig fart hjem fra skolen. Hun kokte nesten over av spenning.
“Å, mor”, skrek hun, “kan du gjette hva som er hendt? Jo, nesten alle pikene på skolen er innbudt til Sylvias fødselsdag på torsdag!”
“Er de det”, sa mor og forsøkte å vise interresse, men hun kjente seg så veldig trett.
“Men det er ikke alt”, fortsatte Henny. “Nesten alle sammen har fortalt meg om hvilke pene kjoler de skal ha på seg- kjoler av silke og taft og alle slags fine stoffer.”
“Da kan jeg nok forstå at de gleder seg”.
“Ja, men mor, hva skal jeg ha på meg? Jeg kan da ikke gå i den gamle kjolen?”
“Den er ikke gammel. Du fikk den til burtsdagen din. Jeg tror ikke jeg rekker å sy noen kjole til torsdag.”

Henny så ikke det trette draget som gikk over morens ansikt bare ved tanken på noe ekstra arbeid akkurat nå.

“Mor”, ropte Henny, “du mener da vel ikke at jeg ikke skal få ny kjole? Jeg er nødt til å ha det. Jeg kan ikke gå i Sylvias selskap uten ny kjole. Hva vil de andre tenke? Alle da andre pikene kommer i nye kjoler og så skal jeg komme i min gamle bomullskjole! Selvfølgelig må jeg ha en ny!”

Det lyse og glade ansiktsuttrykket som Henny hadde hatt da hun kom hjem, var helt forsvunnet, og nå var ansiktet mørkt og dystert. Og jo mer hun tenkte på den innbildte urettferdigheten, desto mørkere ble hun i ansiktet. Og gradvis kom hun i et fryktelig humør.

“Jeg må ha en ny kjole!”, skrek hun, og trampet i gulvet.
“Kom her”, sa mor strengt. “En lite pike skal ikke oppføre seg på denne måten. Jeg tror ikke du ville ha gjort slik om Sylvia hadde vært her.”
“Jeg bryr meg ikke om hvem som er her”, skrek Henny vilt, og nå begynte tårene å trille nedover kinnene.
“Henny”, sa mor, “dette er veldig dumt av deg. Du må være overtrett. Vær så vennlig å gå opp på rommet ditt. Jeg kommer opp med aftensmat litt senere. Og så skal du få gå og legge deg like tidlig som lille Per.”

Henny stormet ut av rommet og opp trappen inn på rommet sitt. En stund senere gikk mor opp med en meget enkel aftensmat. Hun sa ikke stort. Bare stanset lenge nok til å putte lille Per ned i sengen. Per brydde ikke sitt lille hode med å studere over tingenes tilstand, men han syntes det var litt rart at Henny skulle legge seg så tidlig.
Det gikk en time.
Henny prøvde å sove, men hun fikk det ikke til. Samvittigheten holdt henne våken.
Hun visste at det var stygt å oppføre seg slik som hun hadde gjort mot moren, men det var noe som holdt henne fra å si det.
Hun snudde seg i sengen, og det gikk ennå en time, men til sist falt hun i en urolig søvn.
Etter en stund våknet hun av en liten hånd som rørte ved hennes ansikt. Det var hennes bror Per.

“Hysj, hysj”, sa han. “Jeg er så redd. Får jeg lov til å ligge i din seng?”
Henny satte seg opp i sengen.
“Hva er det, Per”, spurte hun og løftet den skjelvende lille gutten opp til seg.
“Hørte du det ikke? Lyden- der nede?”
“Nei”, sa Henny. “Jeg sov. Hva slags lyd var det?”
“Noen gikk omkring der nede”, sa Per.

Henny lyttet.
Det var mørke natten og alt var stille.
En kald vind feiet inn gjennom det åpne vinduet.
Nede slo klokken ett- to.

“Klokken er to om natten”, sa Henny. “Det kan ikke være noen her nå.”
“Men jeg hørte det for en liten stund siden”, sa Per. “Du skulle bare ha hørt”.
Plutselig rykket Henny til og hun skalv over hele kroppen. Nå hørte også hun fottrinn nede.

“Hørte du det nå?”, spurte Per.
“Ja”, svarte Henny, “jeg undres…”
“Tror du det er tyver?”, spurte Per hviskende.
“Kanskje”, svarte Henny som nå var blitt meget redd.
“Hva skal vi gjøre?”, spurte Per.

Henny visste ikke hva hun skulle si.
Hennes første tanke var å krype godt inn under dynen. Så kom hun til å tenke på at hun en gang hadde fortalt de andre pikene på skolen hva hun skulle gjøre dersom det kom tyver til hennes hjem.
Hun tenkte seg om et øyeblikk.

“Nå er det der igjen”, hvisket Per og krøp nærmere sin storesøster.
“Per”, sa Henny, “jeg skulle ha lyst til å se en tyv en gang, så kan jeg fortelle de andre pikene på skolen at jeg har sett en.”
“Vil du det? Det har ikke jeg lyst til”, sa Per.
“Vil du være med hvis jeg går?”, spurte henny. “Jeg skal passe på deg”.
Per var litt i tvil, men til slutt bestemte han seg til å gå med.
De krøp ut av sengen. Forsiktig listet de seg bort til døren og åpnet den.
Det kneppet hardt i døren da de åpnet, så hardt at de holdt på å gå tilbake til sengen.
Men de holdt hverandre fast i hendene og listet seg mot trappen.
Det øverste trappetrinnet knirket høyt.
De holdt pusten, ventet et øyeblikk og så gikk de videre.
Det femte trinnet knirket også.
Igjen ventet de noen sekunder før de fortsatte videre.
“Knirk, knirk”, sa det i trappen.

“Han kommer til å høre oss”, hvisket Per. “Vi går tilbake”.
“Et øyeblikk”, hvisket Henny, og klemte hånden hans. “Vi er nesten fremme. Se, det er lys i spisestuen. Jeg må se hvordan en tyv ser ut. Dette blir sikkert den eneste anledningen jeg har.”
“Men han kan gjøre oss noe”, sa Per.
“Vi springer fortere enn ham”, sa Henny.

Nå var de nede i hallen.
Sakte og meget, meget stille listet de seg mot døren. Den sto litt på klem.
Henny åpnet den litt mer og så enda litt mer, så mye at hun kunne stikke hodet inn.
“Henny”, ropte en stemme, og en saks falt i gulvet.

“Mor!”, ropte Henny.
De så på hverandre.
“Mor, hva gjør du her midt på natten? Klokken er snart halv tre og du ser så trett ut.
Hva er det du gjør?”
“Jeg holder på å sy en kjole”, svarte mor.
“Det er vel ikke min kjole du holder på med?”, skrek Henny.
“Jo, det er det”.
“Nei, mor, det skulle du ikke ha gjort. Jeg har ikke fortjent det. Du skulle ikke være oppe så lenge.
Du er så trett.”

Hun slo armene omkring halsen på moren.
“Omforlatelse, mor, jeg er så lei meg”, sa hun, og tårene trillet.
“Det gjør ikke noe”, sa mor. “Kjolen er snart ferdig den. Nå går vi og legger oss.
Men Per, hva gjør du her?”
“Henny sa at det var en tyv her, og at jeg skulle få se en tyv dersom jeg gikk med henne.
Men det var ikke noen tyv her”, sa Per skuffet.
“Jeg er så lei meg, Per”, sa Henny da de gikk opp igjen.
“Men mor er mye bedre enn en tyv, ikke sant?”
“Ja, det er jo klart”, sa Per.
Og så seiret morskjærligheten, som alltid er tålmodig, langmodig og tilgivende.

Fra Lysglimt*, Arthur S. Maxwell

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (0)

Historier for barn- 8

av Vakna  februar 5, 2009 at 1:47 pm (1) Stikkord:, , , , , , , ,

“KAPTEIN, HVA ER DIN ORDRE?”.

“Reidar!”, ropte pappa. “Kom hit, du må hjelpe meg med noe!”

Ikke noe svar.
Pappa fortsatte med arbeidet sitt.
Et stort lass var kommet. De måtte jo ha noe å brenne i vinter.
Veden var tømt på fortauet, og pappa måtte skynde seg med å få alt inn i kjelleren før kvelden kom. Han ropte igjen på Reidar, og høyere enn før.

“Reidar! Hvor er du?”

Fremdeles ikke noe svar.

Pappa lurte på om han skulle la hele vedhaugen ligge og gå og lete etter Reidar, eller om han skulle fortsette med arbeidet selv. Han bestemte seg for å utføre arbeidet alene. Men litt etter begynte han å tenke på Reidar. “Hvorfor skulle ikke gutten komme og hjelpe meg?”, spurte han seg selv. Kanskje han satt inne i en deilig lenestol og leste i en bok? Så ropte han igjen, og denne gangen med en litt sint stemme. “Reidar! Jeg trenger deg!”
“Ja-a-a”, kom det søvnig fra ett eller annet sted. “Ropte du på meg?”
“Javisst ropte jeg”, sa pappa. “Kom hit med èn gang og hjelp meg å få veden inn i kjelleren.”

Det ble en lang pause.

“Kommer du, Reidar?”, spurte pappa. “Eller skal jeg komme og hente deg?”
“Å, jeg må vel komme da”, svarte den søvnige stemmen.
Og en stund etter kom Reidar langsomt slentrende med hendene i lommen.
“Hva er det du vil jeg skal gjøre?”, spurte han.
“Det kan du vel se selv”, sa pappa. “Vi må få denne veden vekk fra fortauet før det blir mørkt. Skynd deg nå.”

Endelig begynte Reidar å ta seg sammen og var snart travelt opptatt med å få veden opp i en trillebør som pappa så kjørte av sted. Han kunne saktens arbeide når han først fikk begynt. Men han trengte så sårt til en selvstarter.
Da de var ferdig med jobben og den siste veden var båret inn, vendte pappa seg til Reidar.

“Takk, gutten min”, sa han. “Du er flink til å hjelpe. Jeg liker å ha deg sammen med meg når jeg skal arbeide. Hvis du bare kunne komme med en gang jeg ropte på deg, så ville alt være i orden. Jeg undres på om du kunne bli bedre i den retning?”
“Å, det er alltid så vondt å komme igang”, sa Reidar, “særlig når jeg holder på med noe som jeg liker godt.”
“Kom her så skal jeg fortelle deg noe”, sa pappa.
Reidar var “fyr og flamme” med en gang.
Han likte å høre fortellinger.

“Husker du en gang jeg fortalte deg om en mann som het Shackleton- Sir Ernest Shackleton?”
“Mener du den berømte oppdageren som reiste til Sydpolen, akkurat som Roald Amundsen?”
“Javisst. En gang da han skulle på en ekspedisjon til Antarktis, ville han absolutt ha med seg en som het Wild. Denne mannen hadde vært til stor hjelp for ham på tidligere reiser. Men Wild var nå ikke noe sted å finne. Noen sa at han hadde dratt på storviltjakt til Afrika, og det var ikke mulig å få tak i ham. “Du kan sikkert gi opp forsøket på å finne ham”, sa en venn av ham. “Om han er i Afrika, så kommer du iallefall aldri til å finne ham. Og hva mer er, hvis han er en storviltjeger, så foretrekker han det fremfor å dra til Antarktis.”
“Men jeg må ha Wild med meg”, sa Shackleton.
“Bedre å reise uten ham”, svarte vennen. “Du finner ham ikke, og om du skulle finne ham, så blir han ikke med.”
“Hvis Wild vet at jeg skal ut på denne reisen, vil han gjerne bli med”, sa Shackleton. “Jeg er sikker på at han vil, enten han er i Afrika eller hvor han enn måtte være.”
“Du tar feil”, svarte mannen.

Men da var det en som banket på døren.
Det var en visergutt med et visittkort i hånden.
“Det står en mann utenfor og gjerne vil snakke med Dem”, sa han. “Skal jeg vise ham opp hit?”
Shackleton så på kortet.
Der sto det “Frank Wild”.

“Det er Wild! Han er her!”, ropte han. “La ham komme inn.”
Med ansiktene i et eneste smil møtte de to vennene hverandre og håndhilste.
“Men hvordan, hvorfor?”, begynte Shackleton. “Jeg trodde du var på storviltjakt i Afrika.”
“Det var jeg også”, sa Wild. “Men så fikk jeg høre at du skulle ut på denne ekspedisjonen. Da forlot jeg alt og kom straks.”
Så ble han stående i stram givakt, og sa. “Her er jeg, Sir! Kaptein, hva er din ordre?”

“Nå, Reidar, synes du ikke Wild var en kjekk kar? Han ventet ikke til han ble ropt på. Han bare visste at de trengte ham, og så kom han. Han slapp alt han holdt på med og skyndte seg ut på pliktens vei.”
“Det var virkelig kjekt gjort av ham”, sa Reidar.
“Og jeg skulle ønske-”, begynte pappa.
“Jeg vet hva du ønsker”, sa Reidar.

Og det gjorde han.
Neste gang pappa ropte på ham for at han skulle komme og hjelpe,
hørte han øyeblikkelig med blid stemme:

“Her er jeg, Sir. Kaptein, hva er din ordre?”

Fra Lysglimt***, Arthur S. Maxwell.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (0)

Historier for barn- 7

av Vakna  februar 5, 2009 at 11:09 am (1) Stikkord:, , , , , , , , ,

NATTEN JOHN ALDRI KUNNE GLEMME.

Jeg må fortelle dere om noe som hendte for over 200 år siden.
Det var bare en gammel prestegård ute på landet som brant- en gammel, stråtekt bygning- men likevel var denne brannen noe av det mest minneverdige i Englands historie.
På den tiden var det en ganske stor familie i bygningen. Den besto av far, mor og flere barn.
Blant barna var det en liten gutt som het John, en skarp, kjekk liten fyr, bare seks år gammel, men som likevel en gang skulle bli en av de største og best kjente menn i sin tid.

Det var ved midnatt den 9. februar 1709 denne brannen ble oppdaget.
Familien sov rolig og fredelig da de plutselig fikk høre det fryktelige ropet:
“BRANN!”

De fòr opp alle sammen da de ante hvilken fare som truet dem.
Det gamle huset var tørt som stry og ble snart et rov for flammene. Røyk og ild strømmet ut fra alle vinduene. Far og mor snappet det ene sovende barnet etter det andre opp fra sengene og fòr ut med dem. Det gikk så fort for seg, og panikken var så stor, at det ikke var tid til å tenke på klær. Noen av dem ble stående ute i hagen uten noen klær i det hele tatt.
De hadde 700 kroner i sølv og gull inne i huset, og mor var ivrig etter å komme inn igjen for å hente dem. Men far lot henne ikke gå. Han sa det var bedre å miste pengene enn å løpe en så stor risiko.
På denne tid var alle i landsbyen våknet, og de samlet seg for å se på brannen på så nært hold som mulig.

Plutselig kom det et rop fra dem alle sammen- et rop fylt av skrekk og forbauselse.
For der oppe fra et av soveværelsvinduene kom et blekt, redd barneansikt til syne.
Det var lille John.
I all skrekken og forvirringen denne fryktelige natten var han blitt glemt.

Han våknet ved å høre de merkelige lydene, og han så at hele værelset hans var fullt av lys.
Han tenkte at det var dagen som hadde kommet.
Men så fikk han se flammene som slikket omkring taket i værelset. Han fòr ut av sengen og løp mot døren. Men han ble slått tilbake av røyk og ild. Da han så at han ikke komme ut den veien, skyndte han seg til vinduet. Han sto på en stol og stirret ut gjennom natten på et hav av redde ansikter som stirret opp mot ham.

“Hjelp meg!”, ropte stakkars, lille John.

Nå fikk far se ham, og i vanvittig redsel styrtet han inn i den brennende bygningen og prøvde å komme opp trappen. Han viklet buksen omkring hodet for å holde flammene borte og prøvde å bane seg vei, men forgjeves. Han ble drevet tilbake av den kvelende røyken, og i fortvilelse falt han på knær i gangen og ropte til Gud om å redde barnet.
Om de bare hadde hatt en stige. Men det var ingen.
Det så ut til at lille John var fortapt.
For hvert øyeblikk som gikk kom de sprakende flammene nærmere og nærmere det stakkars hvite, skrekkslåtte ansiktet.
Var det da ingenting som kunne gjøres før det var for sent?

Plutselig kom en mann ut av mengden.
Han innså den fryktelige tragedien og styrtet fram.
Han stilte seg under vinduet hvor lille John ynkelig ropte om hjelp.
Så bøyde han seg ned , og denne tapre mannen ropte på de andre at de skulle hoppe opp på ryggen hans og på hans brede skuldrer.
Den første som gjorde det, mislyktes og falt bare ned igjen.
Men han reste seg, og denne gangen lyktes det. Ved å strekke seg opp så langt han kunne, lyktes det ham å få tak i Johns ivrige, utstrakte hender og trukket ham ut av vinduet til sikkerhet.

“Reddet!”

Et gledens og takknemlighetens rop steg opp fra mengden og ga gjenlyd i bygningen akkurat før det fryktelige øyeblikk da taket falt ned over gulvet der John nettopp hadde stått.
“Kom, naboer!”, ropte den takknemlige far til tross for at det var sent på natten og alle var fylt med skrekk. “La oss knele ned. La oss takke Gud for at Han har gitt meg alle mine åtte barn i trygghet tilbake, la huset bare brenne!”
Så knelte de ned og takket Gud for Hans godhet mens ilden fullførte sitt verk.

————

John glemte aldri den fryktelige natten.
Ja, hvordan skulle han kunne glemme den?
Det var som om den satte farge på hele hans fremtidige liv.
Da han vokste opp og ble en dyktig predikant, pleide han å kalle seg selv “en brann reddet ut av ilden”.
Han hadde alltid den følelsen at Gud måtte ha en viktig hensikt med hans liv siden Han reddet ham så vidunderlig i barndommen.

Jo Gud hadde også et virkelig stort arbeid for ham,
for denne lille John ble den store John Wesley.
Hans navn er kjent over hele verden.

Det var han som grunnla metodistkirken, og mer enn det, han gjennomførte en stor åndelig vekkelse i det 18. århundres England. Det sies at denne vekkelsen reddet landet fra slike redsler som Frankrike var vitne til under revolusjonen.
Mens de blodtørstige revolusjonære i Frankrike sang “Marseillasen”, sang Englands fattige befolkning: “Jesus, Du som elsker meg”, som John Wesley og hans bror lærte dem.

Hvilken heltemodig dåd denne ukjente mannen utførte da han bøyde ryggen sin den natten og slik laget en stige opp for å redde det lille barnet! Hvor meget han gjorde for England, for verden og for Guds rike!

Hvem kan fortelle hvor meget et lite barn er verdt?
Barna er virkelig dyrebare!
Hvilken mektig kraft de kommer til å åpenbare i fremtiden!

Gutter og piker, Gud har en plan for dere også.
Han vokter dere daglig for at også dere skal kunne bli store i Hans tjeneste i dagene som kommer.

Fra Lysglimt ***, Arthur S. Maxwell.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

Historier for barn- 6

av Vakna  februar 4, 2009 at 11:14 pm (1) Stikkord:, , , , , , ,

DA MARY FIKK NYTT MOT.

Mary var en liten engelsk skolepike.
En dag kom hun hjem, slengte skolevesken på kjøkkenbordet og sa:
“Nå får det være slutt!”

“Men kjære deg da, Mary, hva er det i veien?”, spurte mor. “Du var jo så glad og fornøyd da du gikk på skolen i morges.”
“Ja, kanskje det”, svarte Mary surt, “men ikke nå.”
“Hva er det som har hendt da?”
“Lærerinnen leste opp eksamensresultatene idag, og jeg var nummer tolv igjen. Og jeg som absolutt vil være på toppen i klassen.”
Mary begrov ansiktet sitt i hendene sine og begynte å gråte.
“Ta deg sammen”, sa mor og la armen omkring Mary. “Det kunne jo ha vært meget verre. tenk om du hadde vært sist i klassen? Det ville jo ha vært verre.”
“Jo kanskje det”, svarte Mary, “men jeg blir aldri annet enn nummer tolv. Aldri blir jeg den beste. Aldri har jeg fått noen premie, og jeg kommer visst aldri til å få noen heller.”
“Men min kjære, lille Mary, du kommer sikkert til å gjøre det ganske bra en dag. Det er jo flere av fagene som du er riktig dyktig i. Fikk du ikke meget her forleden i botanikk? Det burde du jo være glad for.”
“Men det er jeg ikke. Det er ingenting som kan gjøre meg glad”, klaget Mary.
“Nå skal jeg fortelle deg noe”, sa mor.

“Du har vel hørt om Baldwin, han som engang var førsteminister i England?”
“Jeg er ikke så sikker på det”, sa Mary.
“Så skal jeg fortelle deg. Da han var liten gutt og tok sin prøveeksamen ved den berømte skolen som de kaller Harrow, dumpet han.”
“Virkelig?”, sa Mary.
“Ja, det gjorde han”, “sa mor. “Og en annen gutt som dumpet ved den samme prøven, var Freddie Smith. Da han ble voksen ble han Lord Birkenhead, en av de største advokater i sin tid.”
“Kan hende kan det være håp for meg også da”, sa Mary og lysnet litt opp.
“La meg fortelle deg noe mer”, fortsatte mor.

“Du har sikkert hørt om Clive i India? Kanskje lærerinnen din har fortalt noe om ham?”
“Ja.”
“Det fortelles om ham at han var sin lærers store fortvilelse. Det samme var tilfelle med Nelson, den store admiralen, da han gikk på skolen. Han var en meget tilbakestående elev. Jeg kan neppe tenke meg at lærerne hans ante at han en gang skulle vinne det berømte slaget ved Trafalgar eller slaget ved Nilen.”
“Nei, kanskje de ikke tenkte så langt”, sa Mary.

“Så har vi Sir Ernest Shackleton”, fortsatte mor, “han som i likhet med den norske polfareren Roald Amundsen dro til Sydpolen. Du vil neppe tro det, Mary, men som gutt sto han aldri høyt på skolen, og han likte ikke å lese i det hele tatt.”
“Det ser ut til at alle disse store mennene lignet meg”, sa Mary, og et smil begynte å komme i ansiktet hennes. Hun fikk et lite blink i øyet.
“Og det er også mange som ligner deg, min kjære Mary. Abraham Lincoln hadde det svært vanskelig som gutt. Ingen i hans guttedager drømte om at han noen gang skulle bli president i Amerika.”
“Kanskje ikke”, ropte Mary, “jeg hadde nå alltid tenkt meg at disse store mennene var de flinkeste i klassen da de gikk på skolen.”
“Men merkelig nok”, sa mor, “så var det bare noen få av dem som var det. mange av de dyktigste menn verden har hatt, gjorde det slett ikke så godt på skolen. Om du er den beste på skolen, så er det ikke sikkert at du dermed blir den beste når du kommer ut i dagliglivet når skolen er slutt.”
“Men de guttene og pikene som er på toppen i klassen, de ser så kjekke og dyktige ut”, sa Mary. “De får alltid gode karakterer og kan svare mye fortere enn jeg kan.”

“Ja”, sa mor, “men husk fortellingen om skilpadden og haren. Haren løp fortest og hoppet til alle kanter, mens skilpadden stadig gikk langsomt framover. Og den kom først over målet. Det er ikke alltid at de forteste kommer fram først.”
“Jeg er iallefall sikker på at jeg er så sen som en skilpadde likevel”, sa Mary.
“Da skal du bare ta fatt igjen og pigge av sted”, sa mor. “En dag skal du se at du vinner.”

“Ja, ja!”, ropte Mary og hoppet av glede. Det var som om hun hadde fått nytt mot.
“Jeg tror at jeg skal prøve å gjøre mitt aller beste neste gang.”
Og det gjorde hun.

Fra Lysglimt***, Arthur S. Maxwell

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (0)

Historier for barn- 5

av Vakna  februar 4, 2009 at 8:54 pm (1, synd) Stikkord:, , , , , , ,

TERJE FIKK TOGET SITT.

I lange, lange tider- for Terje var det som flere år- hadde Terje ønsket seg et elektrisk tog.
Når de gikk forbi en leketøysbutikk, kunne han stå der og stirre og stirre på toget så lenge mor lot ham stå ved vinduet. Han mente at kunne han bare få et slikt elektrisk tog, et tog som var hans eget- og hans alene- så skulle han være den gladeste gutten i hele verden.

Gang på gang hadde han kommet til pappa og sagt: “Å, pappa, du må endelig gi meg et elektrisk tog til fødselsdagen min”, eller: “Å, pappa, la meg få et elektrisk tog til jul.”
Men hver gang hadde pappa svart: “Dessverre, Terje, de er nok altfor kostbare. Jeg har slett ikke råd til å kjøpe et slikt til deg. jeg kunne ikke gjøre det hvor gjerne jeg enn ville.”

Og så gikk Terje der og håpet og håpet at han kanskje en dag selv skulle bli istand til å kjøpe et. Det eneste ergerlige var at Terje så og si aldri hadde noen penger. hvis noen ga ham en 25-øre eller en 50-øring, løp han øyeblikkelig av sted for å kjøpe slikkerier eller en liten gjenstand han hadde sett i en leketøysbutikk. Derfor fikk han aldri spart sammen til noe så kostbart som et elektrisk tog.
En dag kom han løpende hjem fra skolen helt opphisset.

“Pappa!” ropte han. “Pappa! Det er en gutt på skolen som har et elektrisk tog, og han vil gjerne selge det. Får jeg lov å kjøpe det?”
“Ja, det kan du da så gjerne” sa pappa, “hvis du bare har penger nok.”
Pappa visste jo så godt hvor svak Terje var overfor penger. Ja, han hadde ofte sagt at Terje hadde “et hull i bukselommen sin”.
“Jeg har ingen penger”, sa Terje helt sønderknust. “Det vil si, jeg har ikke mer enn den 50-øringen du gav meg her om dagen. Jeg har ikke brukt den ennå.”
“Hvor meget skal gutten ha for toget?”, spurte pappa.
“Bare 80 kroner”, sa Terje, “og han sier at det er veldig billig, for da følger både skinner og signalmaster og alt sammen med.”

“80 kroner!”, sa pappa. “Kan hende det er billig, men det er masse penger for oss på denne tiden. Jeg er redd den 50-øringen din ikke strekker så langt.”
“Ja, jeg er også redd for det”, sa Terje.
“Vet du hvor mange 50-øringer det er i 80 kroner?”, spurte pappa.
“Nei”, sa Terje, “jeg har aldri reknet ut det.”
“Så skal jeg si deg det. Det er ett hundre og seksti stykker”, sa pappa.
“Uh!”, hylte Terje, “det var ikke lite det. Men jeg tenkte kanskje du kunne kjøpe toget pappa-”.
“Nei takk”, sa pappa. “Jeg trenger ikke noe elektrisk tog akkurat nå. Ellers takk.”

Nå ville Terje prøve på en annen måte.
“Dersom jeg skulle spare sammen 160 50-øringer-”, begynte han.
“Ha ha!”, lo pappa. “Du samle 160 50-øringer! Du har vel aldri tjent så meget som et halvt dusin av dem.”
“Ja, men pappa, jeg har ikke ønsket meg et elektrisk tog tidligere.”
“Men du har likevel snakket om et elektrisk tog i lang tid nå”, sa pappa. “Og du har spart bare en 50-øring. Det ser ikke ut som at du er så forferdelig interressert i toget.”

Terje rødmet litt, men han var helt bestemt på å skaffe seg det nå.

“Men hør nå her, pappa”, sa han. “Fra nå av skal jeg spare alle penger jeg får. Og når jeg har fått 160 50-øringer, skal jeg kjøpe det toget.”
“Jeg er redd for at det kommer til å ruste vekk før den tiden”, sa pappa og smilte. “Men jeg skal si deg hva jeg vil gjøre. Når du har spart sammen ti 50-øringer- hvis du noengang klarer det- så skal jeg gi deg ti andre 50-øringer i tillegg. Og slik skal jeg fortsette til du har fått nok.”
“Mener du det, pappa!”, ropte Terje og hoppet av glede. “Da skal jeg snart få toget mitt.”
“Jeg er nå ikke så helt sikker på deet”, smilte pappa. Han følte seg nokså sikker på at han skulle slippe dette utlegget. “Når alt kommer til alt, så har du nok en lang vei å gå. Men hva skal du gjøre for å tjene så mange penger?”

“Jeg skal gå med en gang og spørre fru isaksen om jeg skal slå plenen hennes. Så skal jeg spørre Karlsen om jeg skal feie opp alle bladene ute i hagen hans. Og så skal jeg-”
“Det høres jo ganske fornuftig ut”, sa pappa. “Det er fint. Kanskje jeg kunne finne noen jobber til deg også hvis du vil ha dem.”
“Selvfølgelig vil jeg det”, sa Terje. “Å, pappa, det er akkurat som jeg alt hører toget suser av sted i soveværelset mitt!”

Og så begynte Terje på den store, nye planen sin. I stedet for å kaste bort dyrebare minutter laget han dem om til penger, den ene 50-øringen etter den andre. Selvfølgelig var det hardt, men alt som er godt koster jo noe. Når kameratene hans kom for å be ham å bli med å spille fotball, svarte han bare: “Dessverre, jeg har en jobb jeg må gjøre ferdig.”
Det var hardt, fryktelig hardt, å se kameratene gå av sted, men i samme øyeblikk som han følte seg fristet til å gi opp arbeidet og bli med dem, tenkte han på det elektriske toget, og så fortsatte han sitt arbeid.
Ja, han brukte ikke mer penger på bagateller, sånn som billig leketøy som gikk i stykker bare etter noen få minutter. Han tok sine dyrebare 50-øringer og la dem på bøssen. Og hver gang han hadde fått ti 50-øringer inn i den, ropte han på pappa for å få ti fra ham også.
Pappa begynte begynte å bli litt nervøs. Han syntes han betalte ut ti 50-øringer omtrent hver uke nå. Men han var bare glad for det forresten, for han så at terje lærte en virkelig god lekse.

Månedene gikk, og den dyrebare bøssen hans ble tyngre og tyngre. Og så en dag- akkurat dagen før Terjes fødselsdag- hendte noe tragisk. Terje kom hjem fra skolen helt sønderknust. Han hadde tårer i øynene, og noen tårer på kinnet også.

“Hva er i veien?”, spurte pappa.
“Den gutten har solgt toget”, sa Terje, og brøt helt sammen. “Og nå kan jeg ikke få noe likevel.”
“Det var da for galt”, sa pappa. “Altfor galt. Men nå skal jeg si deg Terje, jeg var redd for det hele tiden. Du kunne jo ikke vente at han skulle vente med å selge det så lenge.”
“Jeg vet det, men jeg tenkte han ville det likevel”, sa Terje.
“Jaja”, sa pappa, “nå kan vi jo spare pengene til noe annet”.
“Jeg vil ikke ha noe annet enn toget”, sa Terje. “Det er da en skam. Han er stygg, han er slem som solgte det.”
“Ikke ta det så hardt”, sa pappa. “La oss gå en tur sammen og prøve å glemme alt det der.”
“En tur!”, ropte Terje. “Jeg vil ikke gå noen tur nå. Jeg skal aldri komme til å glemme dette så lenge jeg lever.”
“Å, bare en liten tur ovenpå”, sa pappa.
“Ovenpå?”, spurte Terje, og nå ble han virkelig nyskjerrig. “Hvorfor skal vi gå ovenpå?”
“Å, bare en liten spasertur opp”, sa pappa.

Terje var helt forvirret da han fulgte pappa ovenpå.
Da han kom inn på soveværelset sitt, var det som om det tårevåte ansiktet hans plutselig lysnet opp av overraskelse og glede. Der sto det på gulvet- akkurat det elektriske toget han så lenge hadde ønsket seg og arbeidet så hardt for.

“Å, pappa, det er jo mitt tog!”, ropte han. “Hvordan har det kommet hit?”
Terjes ansikt strålte av glede.
“Å, det hendte seg slik at det kom hit”, sa pappa.
“La meg høre!”, sa Terje. “Det kan da ikke ha kommet hit av seg selv.”

“Jeg vet det”, sa pappa. “Jeg kjøpte det av den gutten for noen dager siden. Da jeg så hvor ivrig du var til å arbeide for å få det, syntes jeg det ville være for galt å la gutten vente på pengene fra deg, for kanskje han da kom til å selge det til noen andre. Så her er det. Og du fortjener det. Jeg liker slike gutter som arbeider hardt og sparer pengene, slik som du har gjort.”
“Hurra!”, hylte Terje og hoppet over sengen sin. “Å, pappa, vil du ikke komme å leke med toget litt, kom så ofte du har tid.”

“Takk skal du ha”, sa pappa.
Og så satte de to seg ned på gulvet og skrudde på bryteren.

Fra Lysglimt ***, Arthur S. Maxwell

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Permalenke Kommentarer (1)

« Previous entries Neste side » Neste side »

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00